Så var utreisedagen her igjen.

Selv om jeg er vant til det, så blir man aldri "vant" til det om dere skjønner. 

Disse dagene er alltid ekstra tunge - det er utreisedag, jobben må gjøres, og familien må bli igjen hjemme. 

 


Bildet er lånt av http://www.sikorsky.com/

 

Mannen min jobber offshore, og for meg er disse dagene ekstra leie. 
Klart, jeg er utrolig glad for at han har den jobben han har, og jeg er så utrolig stolt av ham. 

Selv om det hadde vært enklere i noen sammenhenger å hatt ham hjemme hver ettermiddag etter jobb - 
så kunne jeg aldri drømme om å be ham om å være så snill å jobbe på land. 

Jeg vet hvor mye jobben betyr for ham, og han tar jobben sin veldig alvorlig (selvfølgelig). 

Så er det disse ukene da, der man går hjemme og venter, lengter og savner :) 
Han er heldigvis flink til å gi lyd fra seg når han er på jobb, og det betyr ufattelig mye når man går hjemme og 
har en del ekstra enn de vanlige gjennomsnittsfamiliene i Norge har å hanskes med.

Joda, det finnes de som har det mye mer stritt, og all ære til dem. 

Det skal dog sies at vi har en god del utfordringer i hverdagen vår. 
Vi har 3 barn med tilsammen 8 ulike diagnoser. 
Ett barn er nyretransplantert, ett har utfordringer som krever håndfaste rutiner + + (mulig det kommer mer om dette etterhvert), 
og ett barn er hjertebarn. I tillegg er det flere "små"diagnoser rundt dette. 

Det vises ikke på dem, og de fungerer stort sett som de fleste andre barn, så ingen kan gjette seg til at det er noe ekstra slik sett, noe jeg er 
veldig glad for - på mine barns vegne :) 

Men det er en del medisinering, kontroller, osv. Reising både nord og sør og enda lenger sør for kontroller og diverse, men dette pleier vi å gjøre noe 
hyggelig ut av, slik at det ikke skal bli forbundet med noe kjipt å måtte reise på kontroller på sykehus :) 

Det er kjempegodt å være to om alt dette, særlig i perioder der uforutsette ting skjer, eller i perioder der det kreves ekstra mye av oss som foreldre og omsorgspersoner. 

De ukene min kjære er  på jobb, eller evt. på kurs - så står jeg mye alene om disse oppgavene. 
Heldigvis har jeg mine foreldre som er kjempeflinke til å stille opp, slik at jeg skal få gjort det som må gjøres. 
De passer f.eks. 2 av barna mens jeg må et sted med det 3dje barnet. Klart det hjelper mye på, og jeg setter utrolig stor pris på det. 

Til tider skal jeg innrømme at hverdagene er så fullbooket at jeg ikke alltid rekker å vaske håret når jeg dusjer. Så dry-shampoo er dessverre blitt en 
til tider mye brukt redning. Skal sies at jeg ikke klarer å gå særlig mer enn et par dager uten å vaske håret, så ved første anledning blir det jo vasket, om enn bare i full fart. Men slik er det vel flere flerbarnsmødre som opplever, hehe :) All ære til fulltids alenemødre, og fedre for den saks skyld. 

Når mannen er offshore, så er det som om jeg går i en modus der jeg ser frem til hvert minste lille livstegn fra ham :) 
Høydepunktene er når han ringer, en god samtale på tlf kan virkelig snu en grå dag til en følelse i meg som er fylt av alle regnbuens farger. 
Han er en fantastisk mann og en fantastisk pappa. Jeg kan virkelig ikke forestille meg livet uten ham. 

Så disse utreisedagene, ja, det sier seg selv at jeg ikke akkurat ser frem til dem :) 

Men når jeg VET at han er kommet seg trygt ombord på riggen - når jeg får den telefonen om at hei, nå er jeg kommet ombord, alt vel. 
DA kan jeg senke skuldrene. For da vet jeg at han er trygg. Tankene rundt alle risikoene som lurer der ute er jeg nødt å skyve bort så godt som råd er, 
og det er jeg heldigvis blitt mye flinkere til enn jeg var i starten, hehe :) Redd for at det skal skje ham noe, så klart :) 

Men så vet jeg at sikkerheten er på topp der ute. Jeg vet hvor strengt det er, og at sikkerheten ivaretas grundig på hvert eneste skift med øvelser og alt som hører med. 

Jeg vet også at om været er for dårlig på hjemreisedagen, så går heller ikke helikoptrene. Ja, noen ganger kan hjemreisen bli mange dager forsinket, men da er han iallefall trygg - istedenfor at de skulle tatt sjangsen på å fly og noe skulle skjedd. 

Så teller man dager... :) 

Nedtelling :) 

Og når man endelig har rundet siste helgen før han kommer hjem, så kjenner jeg alltid på hvor mye lettere ting blir for hver dag, for snart er han hjemme igjen, 
snart er familien komplett igjen, og en ny fritur står for døren, der vi prøver å få gjort ting som bør gjøres og prioriteres :) 

Når han kommer hjem igjen, etter denne turen, så håper jeg at vi får mulighet til å ta oss ei langhelg helt alene et sted - på hotell. 
Bare han og jeg. 

Det er over 1 år siden sist vi gjorde noe slikt, og dette er noe vi virkelig trenger. Alle trenger litt pusterom fra hverdagen, sammen. 
Noe å leve på ei stund frem i tid. Gode minner. 

I år ble det dessverre ikke noen sommerferie på oss, men for at ungene skulle få positive minner fra denne ferien, så tok jeg hver enkelt av dem med på en 
jentetur, der det bare var den ene av dem og meg. Tror alle syntes det var godt å få alenetid med mammaen sin :) 

Eldstejenta tok jeg med på Isac Elliot konsert, hvorpå hun faktisk fikk møte ham, fikk klem av ham, og tatt bilde av dem sammen :) 
Kjempestas. 

Mellomstejenta tok jeg med på shoppingtur til en annen by. Det var også veldig populært, og hun fikk traske seg LEI i lekebutikker ;) 

Minstesnupp fant jeg på andre aktiviteter sammen med :) 


Vi fikk ikke noen ferie vi voksne heller, vi har ikke vært noen steder, så nå føler jeg at det er på sin plass å prioritere seg selv litt, og ta oss tid til å bare være kjærester noen dager. Vekk fra mas og stress, og bare slappe av og kose oss og bruke tid på hverandre :) 
Så jeg håper at det klaffer slik at vi får barnepass, og at alt går greit. Særlig siden turnusen er slik at han også jobber på julaften i år, og neppe klarer å komme seg hjem første juledag. 


Så nå gleder jeg meg til hjemreisedagen, der jeg endelig kan stå på flyplassen igjen med åpne armer og ta imot ham :) 
DE dagene er de beste med det hele :) 

Jeg er stolt av mannen min, og beundrer den jobben han gjør, og ikke minst er jeg takknemlig for å ha ham i livet mitt. 
Jeg er heldig. :) ♥ 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

sunnaktiv

sunnaktiv

32, Alstahaug

Mitt navn er Linn, er 32 år, kommer fra Søroffersøy i Alstahaug kommune, og er bosatt i Sandnessjøen med mann og 3 døtre. . Jeg er selvstendig Herbalife distributør og hjelper folk med å komme i gang med diett-og treningsprogrammer. Har selv hatt kjempegodt utbytte av nettopp et slikt program, og jeg bruker det fortsatt i det daglige, og vil nok blogge mest om dette - men også litt annet innimellom :) . Mitt ønske er å hjelpe andre til å oppnå samme gode resultater som meg selv. For ordens skyld: Det er kun produktene som koster, personlige kostholdsplaner og treningsplaner blir satt opp gratis for kundene. :) . Ta kontakt på sunnaktiv@gmail.com Gjerne lik min Facebookside: Herbalife - Distributør Linn Hanssen . Det spiller ingen rolle hvor i landet du bor.

Kategorier

Arkiv

hits